<!-- Global site tag (gtag.js) - Google Analytics -->
<script async src="https://www.googletagmanager.com/gtag/js?id=UA-134379106-1">
</script>
<script>
window.dataLayer = window.dataLayer || [];
function gtag(){dataLayer.push(arguments);}
gtag('js', new Date());
gtag('config', 'UA-134379106-1');
</script>
SLIK VAR SPORNESFESTIVALEN 2019
FREDAG
REBEKKA
Rebekka Lundstrøm åpnet årets festival. Og det er få som passer bedre til oppgaven enn henne. Kortreist musikk, av en vegansk Arendalsmusiker. Ja, dette hører hjemme på Spornes! Mellom gresstubber, stoler og piknikpledd var det ikke vanskelig å få øye på brede smil. Rebekka på sin side lot seg ikke påvirke av mye motlys på scenen. Det gjorde heller ikke bandet, med blant andre Einar Fadnes, Rebekkas gitarlærer de siste par åra. Selv uten trommer var det robuste rytmer å finne i folk-rocken til Rebekka. Med et solid samspilt band i ryggen, med gitar, mandolin, banjo, fiolin og kontrabass, kunne Rebekka synge festivalen inn. Dette lover bra for fortsettelsen!
REBEKKA. FOTO: PER FINNE
UNDERWING
Underwing overrasket både fansen og det øvrige publikummet, med for dagen nye og Spornes-vennlige arrangementer. Med sanger som blant annet "I am the sun" og "Reaper", tilbyr Underwing en blanding av det harde mot det myke, med elementer fra moderne metal og klassisk søttitallsrock. Bandet er tre år gammelt, og erfarne nok til å improvisere i vilden sky, til publikums store fornøyelse. «I love the smell of popcorn» sang de, mens lukten av popcorn lå i luften, i en humoristisk og jovial stemning. Det er ingen tvil om at Underwing fikk mange nye fans denne kvelden.
DARLING WEST
DARLING WEST. FOTO: PER FINNE
Darling West skapte en herlig countrystemning med sin bluegrassinspirerte folk-musikk, mens solnedgangen la seg over et engasjert publikum. Det er ingen tvil om at den sjarmerende trioen kapret publikum fra første akkord. Allerede under lydprøvene lyttet folk oppmerksomt. Morsom og selvironisk prat mellom låtene, gjorde ikke stemningen dårligere. Og så må vi ikke glemme en herlig versjon av 80-tallsballaden Alone av Heart.
MODDI
Det har vært mye snakk om støyende og pratende konsertpublikum rundt om i landet. De hadde ikke tatt veien til Moddi-konserten på Spornes. Fravær av sjenerende prating kan også ha noe med Moddi å gjøre, som har en enorm tilstedeværelse og intensitet i musikken sin. Med nytt band og mange nye låter var han nok spent selv, men som et lite lykketroll av en kapellmester bandt han bandet sammen fra det harde til det myke. Moddi er ikke redd for å si hva han mener, om det så er om våpeneksport, spionproblematikk eller miljø. Han tør der de fleste andre artister tier, og det satte publikum tydelig pris på.
Og da Moddi som ekstranummer satte seg ned sammen med den Hisøy-baserte vokalisten Camilla Susann Haug, innså vi alle at det fineste som fins er et hus ved en fjord.
MODDI OG CAMILLA SUSANN HAUG. FOTO: PER FINNE
LØRDAG
ENOK AMRANI. FOTO: BIRGIT FOSTERVOLD
ENOK AMRANI
Enok Amrani skapte en fortryllende start på dag to. Da den varme stemmen til Porsgrunn-sangeren spredte seg i festivalområdet, strømmet publikum opp mot scenen. En gitar, sin egen stemme og en capo var alt han trengte.
Enok innrømmte at musikken hans for det meste er rolig, men at han har minst én sang som «ikke er fullt så rolig». Melankolsk og behagelig var det i hvert fall. Og at et så enkelt oppsett kan være så mangfoldig er vanskelig å tro.
MALIN PETTERSEN
MALIN PETTERSEN. FOTO: PER FINNE
Med sin himmelblå gitar, og rå vokal, blåste hun alle de fremmøtte opp i det som må kalles countryskyene. Livlige innslag mellom både de triste og muntre sangene, var med på å skape en utrolig koselig og intim stemning. Malin fremførte originalsanger som "Curved Colored Line", og coverlåter av store Willie Nelson og Lucinda Williams. Til tross for å være ny på solofronten, utstrålte Malin Pettersen vakker selvsikkerhet og tilstedeværelse på scenen.
THOM HELL. FOTO: PER FINNE
THOM HELL
Sørlandet har en artist av internasjonalt format. Thom Hells låter holder skyhøyt nivå. Gjennom eventyrlig vokal, råe gitarsoloer fra Jørn Raknes, og delige pianoakkorder, klarte Thom Hell å skape en konsertopplevelse som sent vil bli glemt. Publikum skiftet fra shorts og solbriller til ullgenser, og satt seg nærmere hverandre, mens solnedgangen la seg mykt over den livlige scenen.
Thomas klarte som første artist denne helga å få stående applaus.
Som takk avsluttet han konserten alene på scenen med gitar og en sterk, naken versjon av «When the war is over».
FAY WILDHAGEN
FAY WILDHAGEN. FOTO: PER FINNE
Lydhimmelen åpnet alle sine sluser da Fay Wildhagen med band avsluttet lørdagen. Storslått, energisk og med stor klangmessig dynamikk dominerte de luftrommet på Flademoen. Overrasket over et engasjert publikum bød Fay generøst på seg selv både musikalsk og verbalt. Fay Wildhagen er en fantastisk gitarist, men hun spiller for å kle låtene, og ikke for virtousiteten sin egen skyld. Så kan hun likevel dra et lite løp nå og da, som Prince ville gjort det. Kveldens overraskelse var utvilsomt da en av bandets største fans ble invitert opp på scenen for å spille med. Å legge ut gitarsnutter på Instagram kan lønne seg. Og Karen, som hun het, innfridde, til stor jubel, ikke minst fra Fay selv.
SØNDAG
TOMMY TOKYO. FOTO: BIRGIT FOSTERVOLD
TOMMY TOKYO
Det var få tomme solstoler å finne da Tommy Tokyo åpnet søndagen, og siste festivaldag. Tommy sang dype og såre tekster om familieturbulens og personlige byrder; politisk ladede låter om amerikansk politikk og miljøproblematikk. Halvveis ut i programmet spilte Tommy sangen "TV-Show", en norsk en, som han selv kalte låten. Den humoristiske teksten engasjerte, og åpnet opp et nytt vindu i konserten. Selv om han selv selvironisk syntes det var stusselig uten band, framstod han med trygg tilstedeværelse. Er det noe vi har lært i løpet av disse dagene, er det at man ikke trenger mer en seg selv og en gitar på scenen.
JAN EGGUM. FOTO: PER FINNE
JAN EGGUM
Til tross for atskillige vitser om å holde musikken sin på et «ansvarlig melankolsk nivå», er det få konserter som har vært så muntre som den Jan Eggum framførte i kveld. Allerede på lydprøven var det vakker allsang, og for de publikummerne som hadde hørt Jan Eggum før, så var det på ’n igjen. Tryggheten selv hadde ikke tid til lydprøve før konserten, så det ble en del av repertoaret for kvelden.Slagerne til Eggum kom intervallvis, innimellom nye låter. Med et belønningssystem kunne publikum cashe applaus for nye sanger, inn i gamle Eggum-slagere.
Kombinasjonen av de kjente og kjære låtene, den koselige bergensdialekten og en rekke ordspill og kvikke vitser etterlot publikum i ekstase. En fabelaktig opptreden fra Jan Eggum på Spornesfestivalen!
SOL HEILO. FOTO: PER FINNE
SOL HEILO
Sol Heilo leverte varene til et kjennerpublikum, som bare elsket henne, og fikk oppleve en forrykende, heidundrende, og helt nedpå konsert. Etter å ha kartlagt publikummet som enten Katzenjammer-fans, Hver gang vi møtes-seere, eller førstegangs Solister, bød hun og bandet på låter til alle disse. Hun er litt av et skue der hun står med stortromme på ryggen, gitarer og banjoer på magen, kombinert med sterk pop-soul-vokal. Når Sol står alene med kassegitar viser hun sin styrke som artist, men spennet i materialet hun spiller er imponerende, og nivået er tvers gjennom skyhøyt. Fra det nære til det mektige, fra det stille til det kraftfulle, fra funk til ballader.
VELKOMMEN TILBAKE I 2020!